eventyrlystne Kate består av tilknyttede lenker. Hvis du kjøper gjennom disse koblingene, vil jeg tjene en provisjon uten ekstra kostnad for deg. Takk!
Del på Twitter
Del på Facebook
Del på Pinterest
Del på e -post
Profesjonelle reisebloggere snakker ikke om de mørke tidene. Ikke de virkelig mørke tider.
Vi har livene folk drømmer om. Vi slutter til 9-5-jobbene våre og dro for å reise verden på ubestemt tid med det uttrykkelige formålet med å leve forferdelig.
Hver gang du ser en beretning om negative tider mens du reiser fra en reiseblogger, er den normalt pakket under dekke av glede-en søt, selvutslettende form for utseende hva som har skjedd med meg nå! Jeg er relatabel!
Jeg vet at jeg er skyldig i det.
Men det er de dårlige tidene som kan pakkes inn i underholdning. De sanne mørke tidene? De gangene du føler at det er så vanskelig å mudre opp en strimle av lykke, mørket du gjemmer deg så godt for verden? Ikke så mye.
Det er veldig få langsiktige reisende som kan formidle enhver form for mørke godt. Den ene er min venn Wes, og jeg skulle ønske at mange flere gjorde det.
Så det kan like godt være meg.
La meg fortelle deg om Bulgaria.
Jeg ønsket å besøke Bulgaria. Jeg ønsket å se så mye av landet jeg kunne. Men da jeg faktisk kom, vet jeg at jeg ikke hadde planlagt turen godt.
Min to ukers tur som tok inn Makedonia, Kosovo, Bulgaria og en natt i Romania var altfor ambisiøs. Jeg ønsket å besøke så mange destinasjoner som menneskelig mulig, til tross for at jeg besluttet å bremse.
To netter i Ohrid, to i Bitola, en i Skopje, en i Pristina, en annen i Skopje, og en natt i Sofia, Bulgaria. Fire netter ble igjen før jeg måtte komme til Romania for flyturen ut av Bucuresti, og jeg ville ikke fortsette å pakke sammen og bevege meg hver dag.
Etter litt vurdering økte jeg de bulgarske destinasjonene til Plovdiv, Varna og Rila kloster, og bestemte meg for å ta turen rett til Veliko Tarnovo og tilbringe fire netter der, og jobbet solid hele tiden. Ja, det var juli, og jeg hadde blitt varslet om Bulgarias searing sommervarme fra min venn Amanda, men ville ikke gå inn i fjellene holde ting i en rimelig temperatur?
Ikke helt.
Temperaturene var nord for 100 grader (38 ° C) – og på toppen av det er Veliko Tarnovo helt laget av åser brattere enn noe jeg har sett i San Francisco. Nevnte jeg at jeg bodde på et herberge helt i bunnen av alle disse åsene?
Det var med andre ord forferdelig. Jeg trengte desperat å jobbe fra morgen til natt på min største, mye intense arbeidsmengde til dags dato, med flere prosjekter i løpet av en uke, og jeg kunne ikke finne noe sted i byen som både hadde jobbet WiFi og klimaanlegg. Hver dag stekte jeg på forskjellige kafeer og moppet opp det dryppende ansiktet mitt med et håndkle mens jeg skrev ustanselig.
I mellomtiden ble jeg angrepet av mygg på de to verste stedene som mulig – ansiktet mitt og på fotsålene. I flere uker etter så det ut som om jeg hadde et ansikt fullt av flekkete kviser, og jeg ville våkne dekket av svette og tørket blod fra søvnskraping hele kroppen.
Lære av mine feil
Hvis du ikke leser noe annet i dette innlegget, husk dette: Macedonia-Kosovo-Albania gir mye mye mer mening for en to ukers tur enn Macedonia-Kosovo-Bulgaria. Det er en mye bedre passform kulturelt, geografisk, til og med språklig. Rutene er enklere; Kjøreavstander er kortere.
Jeg må ha gjort det i stedet, og reddet Bulgaria for en ny tur. En som foregår om våren eller høsten.
Men det er greit. Du lever, du lærer.
Sannheten om livsstilen min
For omtrent halvannet år siden skrev jeg et innlegg som heter Reality of Being A Professional Travel Blogger. Det fikk mye oppmerksomhet, og det er verdt å lese hvis du ikke har sett det ennå.
Det siste halvannet året har mye endret seg – som jeg spådde, får profesjonelle reisebloggere, selv inkludert, ofte betalt for presseturer – men mange av varene på den listen har holdt seg de samme.
Jeg glemmer aldri hvor heldig jeg er – å bli født frisk i USA med en kjærlig og oppmuntrende familie tilsvarer å vinne det globale lotteriet – og jeg er takknemlig hver dag som jeg er født under disse omstendighetene.
Imidlertid irriterer det meg når folk forteller meg hvor heldig jeg er å være reiseblogger fordi yrket mitt og stedsuavhengige livsstilen er helt båret av hardt arbeid. Årsaken til at jeg er her i dag-for ikke å nevne en av få heltids reisebloggere som ikke bor i utviklingsland-er fordi jeg aldri slutter å jobbe.
Og det er så vanskelig.
På frilansing
Jeg er veldig glad for at frilansskrivingsmulighetene mine har økt så mye det siste året. Få et sære lite essay av meg publisert i Boston Globe? Uventet, og et springbrett til så mye mer.
Men frilansing er en ting – å få betalt i tide er noe annet.
Se for deg å bruke flere uker på et stort prosjekt, jobbe 80 timers uker og gjøre knapt noe annet (nårnullnull